Hvor håpløs må en situasjon være før den er håpløs? Er det når man er helt lammet eller så utslitt slik at det er ingenting å gå tilbake til? Er det når man ser streken i det fjerne og ser at man gradvis nærmer seg. Eller, er det når man nærmer seg med stormskritt? Er det når man har gått så langt forbi streken og ser tilbake? Er det når gleden har tatt slutt? Er det når man ikke klarer å tilgi mer? Er det når man har blitt såret nok eller blitt trampet på nok?
Det postmoderne samfunnet preger oss. Vi vil ha glede nå og vi vil ha nytelse nå. Og hvis vi ikke ser frukter av det vi gjør med en gang, så mister vi motet. Mister vi motet for lett? Gir vi opp for lett? Men når er nok, nok? Hvor lenge skal man finne seg i å ikke ha det bra? Hvilke perspektiv har vi egentlig på vennskap, forhold, ekteskap, jobb og familie?
Men, hva gjør man hvis situasjonen er håpløs? Kaster man bare inn håndkleet, eller vifter med et hvitt flagg i håp om å få fred? Snur man ryggen til og går av sted, i visshet om å aldri snu tilbake? Eller, skal man sitte og snakke til man blir lei av å snakke? Hva er løsningen når man erkjenner at en situasjon er håpløs nok? Jeg har en liten teori, som kan være med på å unngå at man havner i en i håpløs situasjon, eller å komme seg ut av en.
Å vite verdien i seg selv er viktig. Å vite hva man er verdt, og å vite hva man fortjener. Å vite hvordan en er verdt å bli behandlet. Å vite at man er verdt å være på toppen av noens prioriteringsliste. Å vite at man er verdt noens mest utrolige kjærlighet. Å vite at man er verdt at noen gjør alt de kan for at en skal være lykkelig. Å vite at man fortjener det beste av det beste. Å vite at man fortjener å høre de beste ordene og oppleve gode øyeblikk. Å vite at man er verdt å bli tatt med ut på date. Å vite at man er verdt noens tid. Å vite at man fortjener å få fine gaver. Å vite at man fortjener gode mennesker rundt seg selv. Å vite når man kan la noen gå, med god samvittighet, fordi man vet at man har prøvd alt…
