Julie Berg's blog

Drømmer for 2012

mejules — Sun, 01 Jan 2012 21:12:17 +0000

Her er et lite utdrag av mine drømmer og håp for 2012:

- Å være frisk

- Å bli ferdig med utdannelsen

- Å flytte

- Å danse mer

- Å reise til nye og kjente destinasjoner

- Å være et bedre medmenneske

- Å lede flere nærmere Guds farshjerte

- Å elske Jesus mer

- Å lese flere bøker

- Å se flere gode filmer

- Å skrive bedre sanger

- Å være mer tilstede for andre

- Å leke mer

- Å lese mer i Bibelen

- Å løpe maraton

- Å spille inn Ep

- Å ta bedre vare på venner, familie og menighet.

Hva er dine?

And then let's do everything...

Se potensialet…

mejules — Tue, 27 Dec 2011 17:54:06 +0000

Se potensialet i mennesker du møter.

Jeg hører og ser at mange jenter ønsker seg en mann som Brian Johnson, Bill Johnson, Martin Cave og Egil Elling Ellingsen. Jenter i kristne miljøer legger lista høyt.

Men, hvor mange år tror du ikke det har tatt disse mannfolka for å bli dem de er i dag? Hvor mange oppturer og nedturer tror du de har hatt? Hvilke utfordringer tror du har formet dem?

Be Gud om å se potensialet i menneskene rundt deg. I guttene rundt deg. Se på hjertet, verdiene, visjonene, integriteten og karaktertrekk samtidig som du ser på utseendet. Man må jo være forelska også…

Jenter:

Hvor håpløs?

mejules — Mon, 26 Dec 2011 01:15:43 +0000

Hvor håpløs må en situasjon være før den er håpløs? Er det når man er helt lammet eller så utslitt slik at det er ingenting å gå tilbake til? Er det når man ser streken i det fjerne og ser at man gradvis nærmer seg. Eller, er det når man nærmer seg med stormskritt? Er det når man har gått så langt forbi streken og ser tilbake? Er det når gleden har tatt slutt? Er det når man ikke klarer å tilgi mer? Er det når man har blitt såret nok eller blitt trampet på nok?

Det postmoderne samfunnet preger oss. Vi vil ha glede nå og vi vil ha nytelse nå. Og hvis vi ikke ser frukter av det vi gjør med en gang, så mister vi motet. Mister vi motet for lett? Gir vi opp for lett? Men når er nok, nok? Hvor lenge skal man finne seg i å ikke ha det bra? Hvilke perspektiv har vi egentlig på vennskap, forhold, ekteskap, jobb og familie?

Men, hva gjør man hvis situasjonen er håpløs? Kaster man bare inn håndkleet, eller vifter med et hvitt flagg i håp om å få fred? Snur man ryggen til og går av sted, i visshet om å aldri snu tilbake? Eller, skal man sitte og snakke til man blir lei av å snakke? Hva er løsningen når man erkjenner at en situasjon er håpløs nok? Jeg har en liten teori, som kan være med på å unngå at man havner i en i håpløs situasjon, eller å komme seg ut av en.

Å vite verdien i seg selv er viktig. Å vite hva man er verdt, og å vite hva man fortjener. Å vite hvordan en er verdt å bli behandlet. Å vite at man er verdt å være på toppen av noens prioriteringsliste. Å vite at man er verdt noens mest utrolige kjærlighet. Å vite at man er verdt at noen gjør alt de kan for at en skal være lykkelig. Å vite at man fortjener det beste av det beste. Å vite at man fortjener å høre de beste ordene og oppleve gode øyeblikk. Å vite at man er verdt å bli tatt med ut på date. Å vite at man er verdt noens tid. Å vite at man fortjener å få fine gaver. Å vite at man fortjener gode mennesker rundt seg selv. Å vite når man kan la noen gå, med god samvittighet, fordi man vet at man har prøvd alt…

Good news!

mejules — Mon, 02 May 2011 16:05:46 +0000

Det har gått en liten stund siden det siste blogginlegget. En del ting har skjedd som jeg ville fortelle på en gang, så jeg har spart opp noen gode nyheter!

- Jeg skal på Bethels School of Worship, i Redding (California) en hel måned i sommer!
- Jeg skal begynne på psykologi på Ansgar til høsten, hvis jeg kommer inn…
- Jeg reiser til Stavanger for en veldig etterlengtet kosetur nå til helgen!!
- Jeg løp halvmaraton på søndag!!

Hva har dere holdt på med den siste tiden?

Gleder meg helt vilt til å se denne byen og menneskene i den!! <3

Felleskap er en sjelden kost her på sørlandet…

mejules — Mon, 11 Apr 2011 21:34:10 +0000

I disse dager er det fellesmøter i Vennesla Filadelfia. Menigheter rundt om i Vennesla har gått sammen for å lage møter fra søndag 10. til torsdag 14. april. Per Inge Førde med team har lovsangen og Egil Svartdahl holder taler på hvert møte. Jeg synes det er helt fantastisk hvordan vi i Vennesla kan komme sammen for å tilbe, be, være i Guds nærvær, lytte til hverandre og bli utfordret sammen på å gi Guds ord videre. Temaet for denne uken er “Påskevandring”. Der vi går igjennom “påskeevangeliet” sammen og ser på hva Jesus gjorde. I kveld gikk vi igjennom bønnen til Jesus (Luk 22, 42), der han sier “Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!” Noen ganger så kan vi merke hvordan Gud utfordrer oss i livet ved å lede oss til et veiskille for å ta noen avgjørende valg. Og utfordringen i kveld var å tørre å lytte til Gud og gå der han vil. Gud vil aldri tvinge oss til å gjøre noe vi ikke vil. Men han elsker oss så høyt og ønsker KUN det beste for oss. Hver gang Gud leder meg til et valg, vet jeg det er fordi han vil at jeg kun skal ha det beste. Med den vissheten der blir valgene nokså lette å ta. Men det betyr ikke at det nødvendigvis er lette valg å leve med. Det koster å følge Jesus, noen ganger er det relasjoner, jobb eller andre ting. Det som er bra er at Jesus vil alltid være nær i hvert steg, i hvert ord, i hver tanke og i hver bevegelse vi gjør. Det er trygghet som denne verden aldri vil kunne gi oss. Er det ikke dette vi har lyst til å gi videre til de rundt oss? I går og i kveld er det flere som har tatt valget om å følge Jesus for første gang! Det er helt fantastisk hva som skjer når fellesskap råder og ikke splittelse. Mitt ønske for disse fellessmøtene er at vi kan lage relasjoner på tvers av menigheter og at vi kan i fremtiden gå oftere sammen for å gi Guds ord videre til andre. Jeg skulle ønske det var fellesmøter minst tre ganger i året, hvis ikke mer

Alle er hjertelige velkommen til møtene!
De holdes i “filla” i Vennesla kl 19.30 Kom, kom, kom!

It’s never black and white…

mejules — Thu, 07 Apr 2011 18:56:04 +0000

“When you think that things are just black and white, but then you see that they are multicolored. That is when things get complicated. “

Den siste tiden har jeg opplevd at en del informasjon har gått meg forbi. Jeg beklager til alle dere som har blitt forlovet, gift, single, foreldre og ett år eldre, som ikke har fått en kommentar fra meg på facebook. Den siste uken på skolen har jeg fått prentet inn at journalister skal spørre og grave. Jeg er ikke en journalist og kommer nok aldri til å bli det heller. Er det for galt å forvente at folk kommer med informasjon selv face to face istedenfor facebook?

Noe som ligge til grunn for dette blogginnlegget er at jeg har en evne til å anta at ting er som jeg ser dem. I relasjoner så tar jeg dem for hva dem er, ikke hva jeg tror relasjonen er eller hva jeg ønsker at relasjonen skal være. Jeg tolker svært lite hva folk sier. Jeg antar at det de sier er det de mener og faktisk vil få fram. Grunnen til at jeg antar dette er fordi jeg sier hva jeg mener. Jeg dekoder ikke budskapet mitt. Jeg hadde trodd at det skulle være en lett type for kommunikasjon som kalles ’ærlighet’ eller ukomplisert kommunikasjon, i mine øyner. Men, det jeg ikke har tatt med i beregningen av er at de andre kanskje dekoder sitt budskap eller holder igjen informasjon. Og så forventer de at jeg skal avkode budskapet eller gjette meg fram til informasjonen de har. Og siden jeg ikke tenker at jeg må avkode, gjette eller tolke har dette ført til noen overraskelser i noen relasjoner, på godt og vondt. Men, jeg tror også at det går ut på at kommunikasjon med ulik virkelighetsforståelse er vanskelig, uansett type kommunikasjon man bruker. Og derfor kan man ende opp slik som bildet under illustrerer. Konklusjonen, eller poenget mitt er: aldri anta at noe er som du tror, spørr heller!

Jeg kunne løyet og sagt at det var noen barn på jobben som hadde tegnet dette, men det er dessverre meg..

Kuer er rare…

mejules — Tue, 29 Mar 2011 18:41:11 +0000

I fjor var jeg på sykkeltur ifra Wick til Bath og hjem igjen. Det var en naturopplevelse uten like! Jeg så absolutt anbefale den sykkelstien! Langs veien fikk jeg da øye på noen kuer og måtte bare ta noen bilder av de. De står på linje for å spise, og konklusjonen min er at kuer er rare. Sånn er det bare, de er rare!

Jeg er en livsnyter uten like…

mejules — Wed, 23 Mar 2011 10:49:35 +0000

Jeg tar 30 studiepoeng i denne våren, men har ikke vært på skolen siden desember for å ha forelesninger. Jeg må bare si at det har passet meg ypperlig! Gjett, om jeg har kost meg med maaange fridager! Men jeg har jo lest til eksamner, det har jeg virkelig gjort. Ellers, har jeg reist til Stavanger, Trondheim og Oslo. Det var vært utrolig morsomt og utrolig lærerikt! Men, de fleste fridagene har blitt brukt på mac’n, vært på café, trent på Elexia, sittet foran tv’n, snakket i telefonen og spist masse godt. Altså, jeg er blitt litt latere enn tidligere, men jeg er blitt en utrolig takknemlig livsnyter!

Jump for joy, my friends!

Mandag 28.mars skal jeg tilbake på skolebenken for en siste innspurt dette semesteret. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg for å si det sånn…

Give me summer!

mejules — Tue, 22 Mar 2011 11:44:31 +0000

Dette bildet gir meg en sen-sommerfølelse. Jeg var på vei ifra Kvadraturen til Lund da jeg så dette fine skilten på broen. Det var en utrolig fin dag den dagen. Solen skinte, det var varmt og en liten bris lekte i håret mitt.. Jeg drømmer meg bort akkurat nå.. Gi meg sommer nå, pronto!

Feiringen fikk uante konsekvenser…

mejules — Fri, 18 Mar 2011 14:21:13 +0000

(her har man en typisk VG headline, for å fange oppmerksomheten til brukerene på nettsiden)

Funket det på dere? hehe

Forrige uke hadde jeg ikke mindre enn tre eksamner, to muntlige og en skriftlig.
Jeg har bestått de to muntlige, men den skriftlige vet jeg ikke enda. Men, jeg tror det gikk bra!

Forrige fredag var jeg på vei ut av skolen i lykkerus fordi da hadde jeg akkurat blitt ferdig med den siste eksamnen. “Nå skal jeg hjem å feire” sa jeg til meg selv og var bare så glad! Jeg var endelig lett til sinns og lett på tå. Så videre uten å tenke på det var glatt tok jeg fatt i å gå, ute i skolegården. Så skjedde det dramatiske hendelsesforløpet. Jeg sklei på isen og så ramlet jeg ned på alle fire. Deretter sklei jeg litt bortover. Det svidde i hender og på knær. Det første jeg tenkte på var “Neeei, ikke la den nye veska mi bli skrapt opp!”. Jeg kikket rundt meg i visshet om at ingen har sett meg, så reiste jeg meg opp, skjekket skadeomfanget på knær og hender. “Puh, det gikk bra” sa jeg til meg selv. Men, i det jeg tok høyre bein foran det venstre for å ta fatt på nye steg så ser jeg det. Det hadde blitt hull i den nye buksa og blodet piplet fram.. “Neeei, det var den nye Tiger of Sweden buksa!” Sint som fy, tok jeg beina fatt og kom meg til busstoppet. Og for å si det sånn, det ødela hele feststemingen min! Og jeg har enda vondt i kneet…

Her er et bilde